weekendupdateweekendupdateweekendupdateweekendupdateweekendupdateweekendupdate

Det er så deilig med fredag! Endelig. Etter hverdagens mas, kan jeg endelig sette meg ned, filosoftere iltt over hverdagen og skrive i den nyoppretta bloggen min som allerede er oppe i over 90 treff. Herlig. Jeg lurer veldig på hvem dere er som titter innom og leser mine tanker som jeg formulerer og publiserer på someareborntoendlessnight.blogspot.com

Anyways. Jeg føler at aprilmåned har vært en ekstremt lang måned. Lengre enn andre. Og den er enda ikke slutt. Mye spennende som har skjedd, og mye spennende i vente. Jeg gleder meg til slutten av måneden.
Vanligvis er jeg veldig nøye med å planlegge dager i forkant, litt mye iblant. Men jeg føler at april har vært mer flytende. Jeg har ikke tenkt så mye på de andre dagene, mere levd i nuet.

Det er noen dager siden jeg har skrevet nå. Jeg tror det er fordi jeg stresser for mye med å finne ut av hva jeg skal skrive. Det er så mange temaer man kan ta opp, men hva passer seg i en blogg?

Jeg har browsa litt i andres blogger, og jeg finner ekstremt mye kvinner som skriver om mote og trening og mat. Jeg kan ikke si jeg har lett veldig etter blogger, men jeg har titti innom der hvor andre leser... og det er mye likt. Jeg tror jeg er mer en som forteller om mitt indre, jeg er introvert, er ikke sååå opptatt av hva som skjer utenfor min verden.
Derfor vil jeg starte med å skrive litt om den nyoppdaga serien vi såvidt startet med igår. En såkalt miniserie, den heter "The Prisoner", et sciencefiction psykodrama som minner mye om "The Village", "Truman show", og seksitallsinspirert sci fi(det er jo da en nyskapelse av den gamle kultserien fra 1960-tallet).

Jeg tror jeg likte serien. Men allikevel klarte jeg ikke sitte klistret til tv-sjermen. Flere ukjente ansikter dukket opp.  Men Ian McKellen dukker opp da! I hvit dress.
Plottet omhandler en agent fra myndighetene som blir kidnappet og sent til en liten øy kalt "The village".
I piloteposoden våkner hovedpersonen opp i en ørken uten å vite hvordan han kom seg dit eller hvor han er. Vi følger han til en liten by, hvor alle menneskene som bor der blir omtalt etter tall. Alle menneskene som bor der heter altså et tall. Hvorav hovedpersonen finner ut at hans tall er 6.
I halv-psykose leter han etter svar, og prøver å finne folk som kan hjelpe han å forstå hvor han er og hvordan han har kommet til denne plassen. I flere øyeblikk får hovedpersonen flashbacks til livet i New York, og klarer ikke skjønne sammenhengen fra da han levde i New York og hvor han nå befinner seg. Dette er mystisk og frustrerende, og vi er med han på den spennende og litt skumle ferden etter svar.

Dette er god underholdning, men jeg kunne kanskje ønske enda mer sinnsforvirring fra hovedpersonens ståsted - å våkne opp i en by hvor ingen har hørt om noe annet enn den byen og alle er omtalt som forskjellige tall, da tror jeg man blir ganske så psykotisk.  Skulle gjerne sett originalserien. Det får bli et neste prosjetkt.
Se den du, og fortell meg hva du synes.

http://www.imdb.com/title/tt1043714/

Det tror jeg var litt av mine oppsamla tanker for nå. Jeg har en lang liste over temaer jeg har lyst til å ta opp i bloggen min. Men jeg får det det litt easy, litt om litt. En ting av gangen. Jeg er veldig glad å skrive automatistisk, slik at jeg tømmer sinnet og lar tankene flyte.  Deretter kommer ting fram og jeg tar tak i de som er mest vibrerende og sjapper meg og får tanktene mine ned i tastaturet og inn på bloggen. Det er en herlig måte å rense sinnet på, bare la tankene strømme og se hva som blir resultatet.

And now for something completely different - Ha en superfin helg allesammen.
Snakkes.